Jesus; eller et lite golfunder som styrket troen

Det skjedde i de dager da handicappet mitt fortsatt hadde gode utsikter til å bli lavere. Nærmere bestemt skjedde det  på hull 7. Et lite under for meg. Kanskje bare litt underlig for andre.

Uansett. I blind tro på egne golfferdigheter og manglende selvinnsikt ble jeg med tre single-handicappere på en runde. Dette skulle bli inspirerende. Jeg skulle få se hvordan de virkelig gode spilte. Her var det nok mye å lære.

Det gikk ikke mange slag før jeg innså at for å lære av de veldig gode, må man kanskje være litt god selv. Det manglet mye på at jeg var så god at jeg kunne lære. Veldig mye.

Etter å ha kjempet meg ned hull 6 i flau motvind og et spillemessig sikksakkmønster som kunne fått hoggormer til å skifte ham, en sammenhengende halvannen kilometer lang tirade av ukvemsord fra meg selv samt en solid porsjon påtatt trøstende og oppmuntrende ord fra de andre på flighten, var selvtilliten på vei mot bånn med en fart som ville fått Titanic til fortsatt å virke flytende i sammenligning. Og enda mer bånn skulle det bli. Vannhinderet slukte ballen. To ganger. I samme pytt.

Jeg har sett filmklipp på Youtube hvor frustrerte golfspillere kaster både køller, bagger, traller og medspillere i vannhinder. Jeg vurderte å kaste meg selv i også. Uten redningsvest. Men selv om det føltes som om enden var nær, var endene nærere. To flotte par svømte rundt i dammen. Endenes bekymringsløse tilværelse fikk meg til å tenke på andre ting enn golf et lite øyeblikk.

Endene slapp ikke taket i meg. Men frustrasjonen mistet grepet. Da jeg tok tak i 8’erjernet for å slå ut fra gul tee på hull 7, følte jeg meg oppstemt. Som om jeg hadde sett lyset. At det kunne henge sammen med den lave vårsola som stod midt i mot meg, skal ikke utelukkes, men lyset flommet mot meg. Jeg følte meg sterk og uovervinnelig.

Slaget var eksemplarisk. Rolig baksving, perfekt vektoverføring og en hoftebevegelse som ville fått drevne tangodansere til å felle tårer. Lyden av jernet som traff ballen med sweet-spotens aller søteste parti klang som musikk i ørene. Ballen suste avgårde. Nei, den svevte. Som en ørn. Majestetisk. Elegant. Helt til det sa plask. Men ballen gikk ikke til bunns. Den steg opp igjen som en fugl fønix og landet trygt på den andre siden.

Det heter en Jesus i Jæren Golfklubb, sa en av de andre på flighten.

Og jaggu var det et lite under. Troen på mine egne golfferdigheter kom tilbake. Sterkere enn noen gang. Blåst bort var alle tanker om fortapte fairwayer og brennende greener. Alt var lyst og lett. Golf var min greie

At jeg brukte to slag opp på greenen og tre-puttet etterpå, betydde ingenting.

Atle J.

Legg igjen en kommentar